Fjorårets sommer

Sommeren i fjor var så fin at det gjorde nærmest vondt. Noen ting er slik. De gjør vondt fordi vi ikke forstår hvordan vi kan bevare noe så vakkert i hjertene våre.

Å våkne til lyden av gresshopper som synger på utsiden av vinduet tidlig på morgenen. Kaffe på terrassen og følelsen av vått gress under bare føtter. Kjølige netter og varme dager. Havet som bruser. En eksplosjon av rødt og oransje farger himmelen i det solen går ned. Sene kvelder, sene middager og lykter som er tent med levende lys.

Helst ville jeg legge denne sommerens skatter på en krukke. Låse dem inn i en boks for å bevare dem for alltid. Tingene som gjorde så vondt i september, og i januar, til og med i april, gjorde plutselig ikke like vondt lenger.

For om sommeren vil jeg bare leve. Danse hele natten og gå med favorittkjolen til den er helt utslitt. Stoppe opp og se på stjernene enda en gang, også enda en gang, før vi kryper til sengs, bare timer før solen står opp på nytt. Sommeren er tiden for å elske, for å elske alt. Kanskje også for å forelske seg.

Hjertet brister tusenvis av ganger fordi det ikke forstår hvordan det skal kunne ta inn over seg all denne skjønnheten.

Du innser at vondeste du noen sinne har gjort er å gå fra en du elsker uten garanti for at noen noensinne kommer til å elske deg slik på nytt. Og kanskje er det også litt sånn med sommeren? Du lurer på om livet noen gang til å føles like fint, like fint på akkurat denne måten noengang, noensinne igjen.

IMG_8272.JPG