Håp, ro og tid alene

Og så kommer de dagene du våkner om morgenen, og du kjenner at kroppen din er fyllt med lys. Fylt ned solskinn og håp. Det er ikke en spesiell grunn, ingenting er forandret siden i går, men du kjenner at du trekker pusten litt dypere; du puster lettere. 

Jeg våknet denne morgenen til fuglesang, flere timer før jeg hadde satt alarmen til å ringe. Jeg ble allikevel liggende i sengen til klokken var nesten ni. Leste og skrev litt, tok en telefonsamtale. Svarte på meldinger og fikk unnagjort et par mail. Stod så og tok en lang varm dusj, lagde te med en stor skje honning i.

Det slo meg hvilket privilegie det er, å få våkne opp, uten et eneste jeg må være, og uten en eneste ting som absolutt må gjøres. Brukte resten av morgenen og formiddagen på å vaske kjøkkenet, rydde i klær og trekke på nytt sengetøy. Helt nytt sengetøy troner høyt på listen over små lykker. Ser allerede frem til å krype under dynen i kveld og trekke inn lukten av nytt sengetøy. Vissheten om at i natt vil jeg sove ekstra godt. 

Jeg skifter nok kanskje på sengen litt vel ofte bare fordi jeg verdsetter akkurat denne følelsen så mye. Ah små gleder! 

 🖤

Jeg tilbringer mye tid alene om dagen. Min kjære er på av gårde turné, hvilket betyr at han er mer borte enn hjemme. Da jeg kjørte han til flyplassen i gåe merket jeg at jeg for første hang grudde meg litt til å si farvel. Hvem hadde trodd det? At frøken jeg-trives-best-alene skulle stå og kjenne tårene presse på bak øyelokkene fordi kjæresten blir borte er par uker.   Kanskje handler det mest om at jeg har blitt så vant til å ha dette mennesket rundt meg til en hver tid. Å sovne sammen hver kveld, og å krype inn i armene hans hver morgen i det vi våkner. 

 

Kjærlighet er virkelig det vakreste, det aller vakreste som finnes. 

 

IMG_8296.JPG

 

I dag derimot nyter jeg muligheten til å være alene. Ser frem til dager fylt med en myk yoga praksis, masse tid til å skrive, litt tid til jobb og planlegging av sommeren hjemme i Norge. Kvalitetstid med venninner. Vin og skravling til sent på kveld. Men også dager der jeg ikke snakker med noen andre en damen som eier den lokale frukt og grønt sjappa, der jeg handler så og si alt av mat for tiden. Slike dager føles helende og  som balsam for sjelen. Stillhet. 

 

Det er så fint å kunne sette pris på sitt eget selskap. Å nyte tiden du har helt med deg selv. Når alt kommer til alt er vi tross alt alene. Sammen, men alene. Å komme til et sted der en helg helt uten planer virkelig føles som en liten gave- det er fint. Jeg håper alle får kjenne på den følelsen. Jeg kjenner flere mennesker som virkelig frykter det å være kun med seg selv. Redd for ensomheten, redd for stillheten. Jeg har alltid elsket å være for meg selv. Der finner jeg ro. Da finner tilbake til meg selv. Og det er også da jeg kjenner kreativiteten blomstre. 

Helt fra jeg var veldig ung har jeg ofte valg å være alene fremfor å være rundt andre mennesker. Eller i selskap av dyr. Hesten min var min aller beste venn i alle de årene vi fikk sammen. Som liten følte jeg vek at dyrene forstod meg bedre. Jeg var sikkert ikke den eneste som følte det slik?

Kanskje er det friheten til å gjøre akkurat det jeg har lyst til som jeg elsker. Friheten til å kjøre mitt eget løp. Hjemmelagede middager, lange turer i skogen, tidlig i seng. Ikke asosial eller sky, bare veldig glad i å være med meg selv. 

Tross alt tror jeg det er all denne alenetiden jeg kan takke for at jeg føler meg så hel i meg selv den dag i dag. Så i fred med hvem Iselin er, og hvordan hun navigerer sin vei i livet.