Søndag 24/03/19

Det er ikke alltid lett å sette ord på de følelsene som oppleves som vonde. Å gi smerten et navn, å prøve å definere angsten, eller beskrive en sorg.

Innimellom blir livet mørkt, og noen ganger blir det også ekstremt mørkt.

Jeg gråt innmari mye hele gårsdagen. Først alene, så på telefonen med mamma. Livet er ikke alltid enkelt, og noen ganger føles det overveldende, bare å være et menneske i en fysisk kropp og form.

 

Mest av alt ble jeg i går virkelig minnet på hvor godt det føles å la seg bli holdt innimellom. Hvordan noen ganger er det vi trenger mest bare å bli forstått. Å bli møtt med kjærlighet og få hjelp til å bære på noe av smerten.

 

Jeg våknet opp i morges og følte meg hundre kilo lettere. Som om hjertet mitt hadde åpnet seg igjen, og at kroppen min hadde renset seg for smerten over natten.

Til tross for smerten er det innmari godt å gråte. Å få utløp for det vonde som har samlet seg på innsiden; for de triste følelsene. Tårer er balsam for sjelen.

 

Noe av det fineste med å bli litt eldre, og ved å gradvis tilegne seg mer livserfaring, er å bli kjent med seg selv. Jeg vet hva som skal til for at jeg skal komme tilbake til Iselin, de gangene jeg blir kastet litt for langt bort fra henne. Jeg har lært når jeg må sette meg selv først, for å så kunne gi til menneskene rundt meg senere. Det går ikke å tømme fra et tomt beger.

Er det én egenskap jeg har virkelig lært å verdsette hos meg selv, så er det evnen min til å dra meg selv opp fra gjørma. Jeg kan godt bli liggende å sprade der nede en liten stund, kanskje til og med noen dager, men så kommer det til det punktet at jeg får nok av smerten. Nok av å føle meg dritt. Nok av selvmedlidenheten.  Kanskje handler det om at jeg har brukt så store deler av livet mitt på å ikke ha det bra. Og jeg ble så lei av det. Nå vil jeg ha det bra. Så mye som jeg kan.

Når det er sagt mener jeg det er innmari viktig å erkjenne de vonde følelsene. Gråte når det er nødvendig. Å la seg selv få føle på tristheten. Vonde følelser er et tegn på at noe inne i oss trenger vår oppmerksomhet. Det trenger bearbeidelse. Annerkjennelse.

 

Jeg er nok over snittet følsom. Ikke overfølsom, men veldig sensitiv. I mellom kan det oppleves som en forbannelse, men jeg velger å se på det aller mest som en gave. 

For selv om jeg gråter lett, så smiler jeg også lett. Himmelen blir blå igjen, solen titter frem og plutselig sitter du der med så mye kjærlighet at du føler deg klar til å elske hele verden. 

IMG_8280.JPG