Størst av alt er kjærligheten

Jeg finner et fotografi av ei jente som likner på meg. Kanskje er det det lange lyset håret, eller de blå øynene som ser tilbake på meg. Høsten 2016.
Jeg husker dagen bildet ble tatt. Jeg husker at det var innmari kaldt. Eller, jeg husker at jeg var innmari kald. For å være ærlig hadde jeg følt meg kald og frossen i flere måneder i strekk, og det hadde nok lite å gjøre med temperaturen ute. Det kjentes som om kulden kom innenfra, og det gjorde den jo egentlig også. Kroppen min hadde ikke lenger tilstrekkelig energi til å holde meg varm.

Jeg tilbrakte dagene på å vente på at kvelden skulle komme. Kveldene på at det skulle bli natt. Og så de mange søvnløse nettene på at det skulle bli lyst og morgen igjen. Ventet på sollys, på dagslys. Ventet på lyset i seg selv, kanskje. 

For i det solen står opp, og natten går over til en ny morgen kommer også et streif av nytt håp. Håp om noe nytt. Noe annerledes. Håp om at denne ene endeløse dagen, denne dagen som gjentok seg igjen og igjen og igjen, til slutt skulle være over.

Et år møtt av et speilbilde som ikke likner noe på hun Iselin jeg pleide å kjenne. Dette er da ikke meg, er det?

Hvor ble du av Iselin?

Jeg observerte meg selv. Levde med meg selv. Spiste, sov, snakket og satt med meg selv, mens jeg etterhvert fant tilbake til ønsket om å leve.  Dager og uker på å komme tilbake til meg selv. Tilbake til kjærligheten. Tilbake til Iselin.
Etterhvert begynte kinnene mine å få litt mer farge. Jeg begynte å smile med øynene igjen. Sette pris på solstrålene som traff meg i ansiktet i det jeg tok steget ut av døren en vårdag i mai.

Og kanskje viktigst av alt, jeg begynte å la meg selv få ta opp plass. Plass til å puste, plass til å leve, nok plass til bare å være.

En reise tilbake til kjærligheten. Til egen-kjærligheten. Kjærligheten til livet. Kjærligheten til mat. Næring på flere nivåer; fysisk, så vel som emosjonelt, mental og spirituelt. Påfyll.

Jeg har etterhvert lært hva det vil si å elske ubetinget. Hvordan en handler fra det stedet der det bare er godhet og kjærlighet.

Ubetinget kjærlighet. Er det ikke vakkert?

 

IMG_8279.JPG

Jeg lærte å elske på nytt. I takt med at jeg fikk livet tilbake,  ble jeg vist hvordan jeg kunne elske så innmari mye dypere.      Høyere.      Bedre.      Vi har alle det i oss; evnen til å elske hele verden. 


Jeg ble igjen minnet på hvor vakkert livet er, og hvor vakker kjærligheten er, i kveld. Da jeg stod på kjøkkenet, nydusjet og kledd i min favoritt kjole, mens jeg laget middag. Jeg observerte meg selv der jeg danser på min litt tullete måte, snur meg og ser på deg over skulderen, og akkurat der, i det øyeblikket mine øyne fanger dine, er det bare oss to inne i dette lille kjøkkenet som betyr noe. Det er kun oss to i hele verden. Og det er nok.
Der blir jeg minnet på hvorfor jeg kjempet meg tilbake til livet. Hvorfor jeg må alltid velge kjærligheten. Alltid.


I disse øyeblikkene vet jeg at det var verdt alt sammen. Det var verdt smerten, kampen og alt det vonde. Jeg ser meg selv, så levende, så full av liv, og  med en kropp fylt     av  så  mye    kjærlighet(!). 


Jeg kjenner på så mye takknemlighet i det jeg skriver dette. For styrken til å velge livet. Styrken til å komme meg fra en dag til den neste, èn dag om gangen. Styrken jeg på et tidspunkt trodde var borte for godt.
Disse dagene som til slutt ble til uker, til måneder, og nå også år. Alle disse dagene som til slutt blir et liv.


Kjærlighet er vel det største vi noensinne får oppleve som mennesker. Til oss selv, til andre. Egenkjærlighet. Kjærlighet til familie og venner. Kjærligheten til et barn. Og den fantastiske vakre romantiske kjærligheten. 

Så å lære å elske er vel derfor det aller viktigste vi noensinne kan gjøre i dette livet. 


Først deg selv, så hele verden.